Barneskole i Kenya kalles primary school og består av åtte trinn. På papiret er offentlig barneskole gratis for alle i landet. I realiteten er det imidlertid ikke helt slik. Barna som går på offentlige skoler må betale skoleuniformer, bøker, avgifter for diverse aktiviteter og ikke minst såkalt tuition, som er en avgift foreldrene betaler direkte til lærerne for at barna skal få ekstraundervisning. Vi har gjentatte ganger sett hvordan barn sendes hjem fra offentlige skoler, med beskjed om å ikke komme tilbake før de har med seg penger. Slik offentlig skole er organisert i Kenya er heller ikke kvaliteten på undervisning og oppfølging særlig høy i utgangspunktet. En av flere årsaker til dette er hyppige streiker blant lærerne som kan vare opptil flere måneder i strekk, at en fokuserer mye på at barna skal lære ting utenat og lite på forståelse, selvstendig tenkning og kreativitet, og at mange fag undervises på engelsk uten at barna egentlig behersker dette språket godt nok.

Med denne bakgrunnen velger de fleste familier i Kenya som har råd til det å sende barna sine på privatskoler. Disse finnes i mange prisklasser, fra lokale initiativer til store eliteskoler. At skolesystemet er bygget opp slik det er, reflekterer både at Kenya var en britisk koloni og at avstanden mellom de fattige og rike i landet er ekstrem. Mellom rik og fattig har det imidlertid de siste årene også kommet til en stadig voksende middelklasse. Dette henger sammen med at Kenya er relativt stabilt politisk og et av landene i Afrika med raskest voksende økonomi. Landet har imidlertid fortsatt mange barn som er fra så dårlige kår at de faller helt utenfor systemet, også offentlig skole. Disse lider ofte også på mange andre måter. Spesielt er foreldreløse barn svært utsatt.

Vi ønsket å lage en barneskole som var virkelig god på både fag og omsorg, en skole hvor barna lærte å være kreative, ble stimulert til forståelse og hvor hvert enkelt barns unike talenter ble gitt rom og fikk blomstre. Videre tenkte vi at en lokal kvalitetsskole både ville løfte lokalsamfunnet og samtidig skape et miljø hvor forsømte barn kunne få sjansen til et nytt liv. Slik ble idéen om Edustep Kyua Academy født; en skole som gir mulighet for lokale barn til å få en grunnutdanning som er betydelig bedre enn den de ellers ville fått, en skole som er så attraktiv at velstående foreldre vil betale godt for at barna deres skal kunne gå der, og en skole som kan være et hjem for barn som ellers kunne endt opp på gaten med en tidlig død som følge. Vi ønsket også å være en støtte for de lokale offentlige skolene ved å bistå med fasiliteter og kompetanse.

Edustep-konseptet blir bærekraftig ved at de rikere familiene betaler skolepenger slik at det genereres overskudd til også å inkludere et antall elever som ikke selv har råd til å betale. Forretningsmannen Reynir Indahl og hans kone Ingrid Stokke Indahl har vært med på planleggingen av skolen og har stått for mesteparten av finansieringen knyttet til tomter og bygningsmasse. Entreprenørselskapet Betonmast har sponset skolen med vanntanker, to skolebusser og et gjestehus. Ljan barnehage i Oslo har samlet inn penger og betalt for bygget hvor førskolen på Edustep holder til. Diverse innsamlinger og gaver fra privatpersoner har også vært viktige, og har blant annet dekket de første driftsutgiftene vi hadde. Alle midler til drift kommer nå fra skolepengene elevene betaler.

Skolen startet i januar 2015, og vi har kommet godt igang: Elevene våre skårer blant de beste i området på nasjonale prøver, og vi har vært topp tre to år på rad i en nasjonal danse- og musikkkonkurranse hvor mange tusen skoler er med. Vi har et inkluderende miljø med lite mobbing, elevene stortrives og er sultne på å lære. Vi får tilbakemeldinger fra lokale foreldre om at barna deres nå får en utdanning de ellers aldri ville fått. Barna har blitt mer utadvendte og kommuniserer uanstrengt på flere språk. Flere foreldre opplever at barna kommer hjem og lærer dem ting de selv aldri har fått lære. Skolen har fått aksept i lokalsamfunnet, og nå har til og med lokale ledere begynt å sende barna sine på Edustep. Videre har vi – takket være styreleder på skolen, Samuel Makasi – meget god kontakt med lokale myndigheter. Skolen har også blitt et landemerke som folk legger merke til når de kjører forbi.

Mens vi ofte ser at skoler i Kenya, både offentlige og private, er hierarkiske og tilsynelatende mangler et genuint hjerte og engasjement for barna, kurser vi lærerne våre i UNICEF-programmet Child-Friendly Schools og har blant annet innført praksis med at alle lærerne og de andre voksne på skolen spiser sammen med barna. For å tilrettelegge for mer individuell læring tilpasset den enkelte elev, har vi begynt å bruke verdensledende e-læring i realfag fra Khan Academy.

Skolen har nå i underkant av tre hundre betalende elever, alle offentlige godkjenninger på plass, og i 2017 begynte vi så vidt også å inkludere barn som ellers ville endt opp uten omsorg og utdannelse. Selv om mye har gått veldig bra, har vi fortsatt mye å jobbe med, f.eks. det å virkelig få skapt en kultur på skolen som er genuint annerledes og få de lokale lærerne med på å dyrke dette frem, klare å få lærerne til å se potensialet i individuell læring gjennom e-læring og flipped classroom, samt å få rapporteringen så nøyaktig at økonomistyringen blir så god som vi ønsker den skal være. Dette er tidkrevende prosesser, men det er veldig givende å være en del av dette prosjektet. Fremtiden er spennende!